NØKKELPERSONER I NEPAL

Kongen, Prithivi Narayan Shah, forente alle de små kongedømmene til ett rike, nå kjent som Nepal. Tidligere ble mange mektige konger født i Gorkha. Mange politiske ledere, leger, ingeniører og tidlige kristne ledere kom fra Gorkha. Det er fortsatt mange av de kristne ledere som kommer fra Gorkha.

Mange Gorkha-soldater, som tjente i den britiske hær, ble kristne under tjenesten utenfor Nepal. En nepalsk hæroffiser, Prem Pradhan, møtte Kristus mens han var i India i 1959. Prem var enentusiastisk forkynner for Kristus, og da han kom tilbake til Nepal i 1960 evangeliserte han med stor iver for de han møtte. Les den spennende historien om Prem Pradhan her (ekstern link, engelsk tekst).

Før 1990 var det forfølgelse av de kristne fra den hinduistiske regjeringen. Mange kristne ledere ble arrestert, slått, truet og satt i fengsel. Prem og hans medarbeidere ble fengslet i fem år. Imidlertid ble det registrert flere konverteringer mens de var i fengsel, mange vakter ble omvendt. Da de ble løslatt, fortsatte Prem og hans pastorer å forkynne og døpe.

En ny tid

I 1990, etter et opprør, ble en demokratisk regjering etablert med en monarki-konstitusjon. Selv om loven som forbyr omvendelse fra hinduismen ikke ble avskaffet, var det religiøs toleranse. Kristne møttes åpenlyst, og Gud åpnet virkelig døren for evangeliet. Blant dem valgte Gud en annen ungleder fra Gorkha som ikke visste at Gud hadde gitt ham en unik visjon. Jeg, Krishna, er den mannen! Jeg mottok Herren Jesus Kristus som min personlige frelser i 1990 og ble døpt i hans navn. Siden har jeg vært kristen. Pris Herren!

Min barndom

Jeg ble født inn i en hinduistisk familie av laveste kaste, i henhold til hinduistisk religion. I hinduismen anses dyrene for å være guder. Det er fire kaster (klasser) av folk i hinduismen. Den laveste kaste er dalitter – de urørlige. Mitt etternavn, Pariyar, betyr skredder. I sitt daglige arbeid med å lage klær, må skredderne håndtere materialer, inkludert lær og stoffer, med farger laget av planter og dyr. Brahmins, folk av høyeste kaste som selvfølgelig ikke har noe personlig forhold til medlemmer av laveste kaste. Det er uheldig at dette kastesystemet dominerer hele den hinduistiske kultur og alle som tilhører denne kulturen. Jeg var en outcaste på grunn av min lave kaste.

Da jeg var skolegutt på landsbygda i Gorkha, tenkte jeg på kastesystemet: hvorfor skiller folk menn fra menn? Hva er forskjellen mellom en brahmin og meg? Vi er alle mennesker. Sannelig, den samme Gud har skapt oss! Men jeg visste ikke hvem Gud var. Jeg tenkte mye på kastesystemet, som jeg tror må ha startet ut fra personens yrke, eller kanskje på grunn av fattigdom og mangel på utdanning. På alle områder kjempet og led jeg mye på grunn av dette i skoletiden min.

Jeg husket i de dagene når jeg ble tørst, at jeg måtte spørre noen om å øse vannet opp og helle det i munnen min. Jeg fikk ikke lov å drikke vannet direkte fra karet eller springen. En dag da jeg var tørst, lette jeg etter noen av den høyere kasten som kunne hjelpe meg å gi meg vann. Ingen var i syne rundt meg og jeg tok selv vannet direkte fra vannkaret. Et barn av brahmin-kasten så meg, og fortalte det til læreren. Læreren slo meg med en stokk og sa til faren min at jeg ikke fikk gå på skolen lenger.

Neste dag gikk min far til landsbyens eldste og knelte ned for ham og ba om å få en ny sjanse for meg. De lot meg gå på skolen, men jeg måtte være veldig forsiktig. Jeg måtte gå to timer for å komme til skolen. Noen ganger hadde jeg hverken skrivepapir, bøker eller skoleuniform. Når jeg hadde papir, ville jeg få det til å vare lenge ved å ta det med tilbake fra skolen, vaske bort blekket og henge det ut for å la det tørke i brisen. Mine foreldre hadde åtte barn, så de hadde alltid problemer med mat, klær og utdanning. Jeg hadde ikke engang sandaler å ha på føttene mine! Jeg hadde aldri sett kjøretøy som sykkel, motorsykkel, bil, buss eller fly før jeg var 17 år gammel.

Veien inn i troen

Da jeg var ferdig med videregående skole, dro jeg til Kathmandu (Nepals hovedstad) for å finne en jobb og for å melde meg på studier ved universitetet. Men jeg hadde ingen penger til å betale semesteravgiften med, så jeg prøvde å finne jobb. Etter en måned fikk jeg jobb som selger av den nasjonale avisen. Min månedslønn var 700 nepalske rupis eller USD 10. Med den lønnen var jeg i stand til å klare utgifter til mat, et sted å sove og andre personlige utgifter. Likevel hadde jeg ikke råd til studier ennå. Jeg fant en annen jobb som selger av telefonkatalogen for Nepal. Nå var månedslønnen min 1200 nepalske rupis (USD 15). Etter en måned hadde jeg spart nok til å melde meg opp til universitetet.

På universitetet fikk jeg en venn som pleide å gå i en kirke med sine foreldre. Han var ikke bevisst kristen, men foreldrene hans var troende. En dag var det forelesning om verdensreligioner, inkludert kristendommen. Ved slutten av forelesningen var jeg glad for å ha fått vite mer om kristendommen. Jeg spurte min venn: «Vet du alt om kristendommen? Han sa: «Jeg vet ikke mye om det, men jeg bruker å gå i kirken. Men hvis du kommer til kirken i morgen, og du spør mine foreldre eller min pastor, vil de fortelle deg.» Så neste dag gikk jeg sammen med ham. Jeg følte meg veldig utilpass og urolig, mye var ukjent men sanger, bønnen og forkynnelse ble en positiv opplevelse.

Før talen spurte pastoren: «Er noen her for første gang?» Jeg løftet hånden min og presenterte meg. Min venn, som satt ved siden av meg, hvisket i øret mitt, «Krishna, la oss heller gå til en restaurant!» Jeg sa til ham: «Jeg vil ikke gå, du kan gå. La meg høre på hva de har å si!» Pastoren forkynte fra Filipperne 3: 12-16. Jeg hadde ikke Bibelen, så jeg skrev bare ned versene på et stykke papir.

12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. 13 Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, 14 og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. 15 La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. 16 La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

Jeg ønsket å forstå disse versene fordi de oppfordret meg til å komme til Jesus i stedet for å kave med å få dekke mine fysiske behov.

Da gudstjenesten var slutt, var jeg så frimodig at jeg ba pastoren om en bibel. Han ga meg et nytestamente på nepali. Da jeg kom hjem, leste jeg de samme versene om igjen.

Jeg lurte på hvordan jeg kunne fullføre college. Jeg burde finne en bedre betalt jobb for jeg var, som eldste sønn, ansvarlig for økonomien til hele familien min. Hvordan kunne jeg hjelpe dem bort fra fattigdommen? Jeg hadde ikke fred i hjertet mitt, livet mitt var så elendig. Versene jeg hadde lest, oppmuntret meg likevel til å glemme det som hadde vært, og heller se på det som lå foran meg.

Mitt nye mål ble å nå Gud ved hjelp av Guds kraft, og ikke ved hjelp av min egen styrke. Jeg sliter ikke lenger for min egen eksistens, men har oppdaget at Gud selv eksisterer, og har dratt meg inntil seg.

Neste lørdag dro jeg tilbake til kirken. Den dagen forkynte pastoren fra Lukas 12,22-34.

Jeg fikk tro på at Gud ville ta seg av min familie. Jeg var så berørt av disse to tekstene at jeg fortsatte å gå i kirken.

Prøvelser

En dag sa pastoren til meg: «Krishna, jeg har en venn som er pastor i en annen kirke. Han er også fra Gorkha. Han har en kristen bokhandel. Kanskje du kan få jobb hos ham? Jeg kan snakke med ham for deg.» Kort tid etter fikk jeg møte bokhandleren og der fikk jeg jobb med en bedre lønn. Jeg var nå i stand til å sende penger til mine søskens utdannelse.

Etter at jeg ble frelst, hadde jeg et sterkt ønske om å forkynne om Jesus til hele familien min. Først forkynte jeg for to av mine brødre og de ble døpt.

Da mine foreldre bodde i det hinduistiske samfunnet, og noen der fant ut at tre av oss var blitt kristne, begynte de å forfølge mine foreldre. En natt kom noen hinduer til huset vårt. De satte stråtaket i brann. Hele huset og alt i det brente opp, men Gud reddet familien min fra ilden. Jeg var langt borte, i Kathmandu. Da jeg fikk brev om brannen, dro min bror og jeg for å se til familien vår. Vi så at huset var helt nedbrent, og familien min bodde i et lite skur som om de var flyktninger.

Det var et fryktelig trist syn. Det var tungt å se hvordan de hadde det. Jeg sa bare til dem: «Stol på Herren! Gud vil ta vare på dere alle, og Gud vil dømme dem som gjordedette.» Men min far var så sint, han spurte hva slags gud vi hadde som ga dem slike problemer? Han var så opprørt og sint, jeg sa ikke noe, og vi returnerte til Kathmandu i taushet.

Gud ga meg mulighet å gå på the Kingdom Faith Bible College i London i ett år. Etter min eksamen i 1996, reiste jeg tilbake til Nepal med store utfordringer og velsignelser fra Herren, for å jobbe i Nepal for Hans rike. Jeg begynte å jobbe som rektor og lærer i Bible College of Kathmandu. Enda en av mine brødre tok imot Jesus. En av mine brødre ble pastor og begynte med etablering av en kirke i Gorkha. Gud ga meg midler til å bygge et nytt hus til mine foreldre.

Det var en annen storm i livet mitt som handlet om ekteskap. I Nepal arrangerer foreldrene de fleste ekteskapene, så jeg måtte stole på dømmekraften deres til å velge den riktige personen som skulle bli min livspartner. Herren Gud sa «Det er ikke godt for mennesket å være alene», 1. Mosebok 2,18.

Mine foreldre la planer for ekteskapet mitt to år før jeg dro til London. De valgte en hinduistisk jente fra et annet distrikt, og jentas og mine foreldre kom til Kathmandu for å snakke med meg om mitt ekteskap etter hindu skikk. Jentas mor begynte å snakke, hun sa: «Krishna, jeg har hørt om deg, vi liker deg, og datteren vår ønsker å gifte seg med deg.» Mine foreldre sa: «Krishna, du er vår eldste sønn, du må gifte deg med denne jenta etter hindu skikk.» Jeg var opprørt, og ville ikke gifte meg med denne hedenske jenta. «Hvordan skulle det gå an, jeg er kristen og hun er hindu. Før det kommer på tale å snakke om ekteskap, må hun først komme til Herren.» sa jeg til dem. Så dro de hjem, og jeg sa: «Takk Herre, fordi du hjalp meg å unnslippe denne fristelsen.»

En uke seinere var det konferanse i Dhading, en 6 timers kjøretur og deretter 3 timers gange fra Kathmandu. Pastoren i menigheten ba meg og en annen ung mann om å dra på denne konferansen før jeg skulle til England.

Neste dag dro vi til Dhading og vi var ikke framme før kl. 22. Vi visste ikke hvor kirken var, og fant den heller ikke, samme hvor mye vi prøvde. Til slutt måtte vi spørre noen lokale, men vi så ingen ute og vi bestemte oss for å banke på en dør. En kvinne kom ut fra huset med en liten lampe, hun spurte hvem vi var. Jeg sa at vi kom fra Kathmandu, og at vi trengte hjelp for å finne kirken. Mens hun snakket, gjenkjente jeg henne, hun var kvinnen som kom til Kathmandu for å snakke om ekteskap for datteren sin. Hun gjenkjente også meg. Jeg undret meg, og spurte Herren om hvorfor Han brakte meg inn i denne kvinnens hus.

Uansett, vi ble med inn. Hun begynte å lage mat til oss, og hun vekket datteren for å få hennes hjelp på kjøkkenet. Etter en time ble vi invitert til å spise middag. Jeg skammet meg, Pabitra var så vakker, hvit hud, langt svart silkeaktig hår, flott kropp. En gang, da øynene våre møttes, holdt vi hverandres blikk. Hun så glad ut. Hun serverte middag og ordnet senger til oss. Vi gikk til sengs; min venn var snart i dyp søvn og begynte å snorke. Jeg var trøtt, men fikk ikke sove. Jeg begynte å tenke på Pabitra, og jeg ba: «Herre, er dette jenta du vil at jeg skal få til hustru?» På en eller annen måte falt jeg i søvn. Neste morgen fikk vi forklart hvor kirken lå og vi takket dem for gjestfriheten.

Da jeg talte i kirken samme ettermiddag, kom Pabitra dit. Hun satt bakerst i kirken. Da jeg så henne, undret jeg meg. Hun deltok på hele konferansen. Da vi var klare til å reise tilbake til Kathmandu, kom hun til meg og sa: «Pastor, kan jeg få snakke med deg?» Jeg sa ja, og hun kunne fortelle at hun ville bli en kristen enten foreldrene hennes tok imot Herren eller ikke. Hun sa at hun lenge hadde hatt lyst til å gå i kirken men hennes foreldre hadde ikke gitt henne lov. De hadde sagt: «Du er jente, og det er ikke godt å være kristen i vår hinduistiske samfunn.» Hun fortalte at hun hadde et ny testamente som hun pleide å lese litt i når hun hadde tid. «I dag ble jeg så oppmuntret av det jeg hørte.»

Øynene hennes var fulle av tårer, jeg kunne ikke si noe til henne, jeg oppfordret henne bare til ikke å gi opp. Jeg sa videre: «Søk først Guds rike og så skal alt annet gis dere i tillegg. Hvis det er Guds vilje er det mulig med ekteskap.» Hun snudde seg og gikk tilbake, og vi dro til Kathmandu. Noen dager senere dro jeg til England for å gå på bibelskolen.

Jeg hadde bedt for henne. Etter et par måneder fikk jeg brev fra henne. Hun skrev om hennes dåp, at hun gikk i kirken, at hun ba for meg, og hun skrev også noe oppmuntrende ord fra Skriften. Jeg priste Herren, og sa at jeg kom tilbake til Nepal i 1996 etter min eksamen.

Pabitra og foreldrene hennes kom til Kathmandu for å snakke om ekteskap igjen. Foreldrene hennes og mine var klare til å holde bryllup for oss i henhold til kristen tro. Vi ble gift den 18. desember 1996. Hun er min bønnepartner og min gode kone. Vi har to sønner, Benjamin og Joshua. Vi er nå er en liten og lykkelig familie som arbeider sammen i tjeneste for Herren. Er ikke det fantastisk? Pris Herren!

Tilbake i tid opplevde vi en annen forfølgelse. Mellom maoistiske kommunister og Nepals nåværende demokratiske regjering har det vært borgerkrig i flere år. I begynnelsen av 2000 ble min bror Milan, som fortsatt bodde i landsbyen, mistenkt for å være en maoist, selv om han ikke hadde tilknytning til noen maoistisk aktivitet. Politiet arresterte ham hjemme ved midnatt. De fleste som ble arrestert med mistanke om å være maoister, kom ikke fra det med livet i behold på den tiden.

Da min bror ble arrestert, løp hele familien vår for å lete etter han på alle politiposter i Gorkha-området. Vi fant han ikke. Vi følte alt håp var ute. Jeg sa til min familie: «La oss be. Hvis Gud har en plan med hans liv, vil Gud bringe ham tilbake hvor han enn er, enten død eller levende.» I tro fortsatte vi å lete etter ham. Et par dager senere hørte jeg at han var fengslet på politihovedkontoret i Gorkha. Jeg takket Herren! Da vi gikk for å se til han, kunne vi ikke gjenkjenne han. Han var blitt banket opp. Kroppen hans hadde riper og blødninger og ansiktet hans var oppsvulmet. Da han så oss, gråt han. Han hadde store smerter og var ikke i stand til å stå. Vi bar ham til sykehuset hvor han ble innlagt i to uker.

Etter dette tok jeg han med til Kathmandu. Jeg fortalte han at dette var et mirakel fra Gud, som svar på våre bønner. Han mottok Herren, og hele familien kom til tro. Milan begynte på universitetet, og han ble med i ledergruppen i kirken. Lov Herren for det mirakuløse arbeidet i vår familie! Den dagen jeg døpte min far og mor var en stor lykke. Mer enn 40 av våre slektninger kom til Herren Jesus. Nå hører vi til i en kirke som ble grunnlagt i 2004 i nærheten av vårt hjem i Kathmandu.

I juni 2000 ble kontrakten med bibelskolen der jeg hadde vært rektor og lærer i fire år, avsluttet. I to måneder ba jeg: «Herre, hva er det neste jeg skal gjøre?» Da ga Herren meg en visjon. Det var en stor visjon, med mange mennesker som gikk uten sandaler eller sko på føttene, med tunge byrder. Jeg så folks nakne føtter overalt i Himalaya. Jeg begynte å be og spurte Herren, «Herre, hva er meningen med disse føttene?» Han minnet meg om Jesajas bok 52,7:«Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred, bringer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: «Din Gud er konge!»og Romerne 10,15: som sier: «Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap!»

Lov Herren! Gud ga en visjon om FEET MINISTRIES OF NEPAL!

Det er mange distrikter i Nepal der det er dårlig med infrastruktur. Folk er vant til å gå fra 3 til 7 dager fra en landsby til en annen landsby. Jeg forstå nå at føttene mine skulle brukes til å spre evangeliet til veiløse områder i Nepal hvor evangeliet ikke var forkynt før. På denne visjonen startet vi organisasjonen Feet Ministries of Nepal.

Feet Ministries visjon har vokst med kirkeplanting, bibelkurs, sosialt arbeid med gateskoler og hjem for foreldreløse barn. Jeg takker Herren for denne visjonen for menighetene. Jeg spurt Herren mange ganger om hvordan vi skulle klare dette uten økonomiske ressurser. Jeg hadde utforinger nok med å skaffe mat og husly for familien min, så hvordan kunne jeg greie å starte disse menighetene?

Gud talte til meg personlig, fra 1. Mosebok 12,1-2,hvor Gud viste seg for Abraham, og Han sa: «Krishna, gå til stedet jeg vil vise deg og lede deg. Jeg vil velsigne deg, og du skal velsigne, og mange mennesker i Nepal skal bli velsignet.»

Kort tid etter fikk jeg en invitasjon fra en venn i USA, det sto: «Krishna, jeg kan bare gi deg invitasjonsbrev til USA-visumet, og vi kan ikke sende deg billettpenger, men du må reise for egne penger.» Jeg tenkte: «Vel, la meg prøve, og får jeg visum, vil Gud gi meg en billett.»

I Nepal er det veldig vanskelig å få visum. Jeg søkte om visum, og Gud ga meg et 5 års visum til USA! Pris Herren! Neste utfordring var penger til billetten. Jeg trengte USD 3000 for å reise til USA. Jeg hadde ikke mer enn 10 og hvordan kunne jeg få tak i så mye som USD 3000?

Gud talte til meg igjen, fra Hebreerne 12,2: «med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» Jeg ba om penger til billett. Samtidig fikk jeg en annet invitasjon fra pastoren på bibelskolen i England. Invitasjonen lød slik: «Krishna, vi ønsker å invitere deg til vår kirke, vi kan gi mat og overnatting og andre personlige behov du måtte ha, du kan bli i huset så lenge du vil, men vi kan ikke sende deg reisepenger.» Jeg tenkte at jeg måtte prøve å få visum til Storbritannia, men jeg visste ikke hvor jeg skulle dra først.

Gud talte til meg igjen: «Det er billigere å reise til Storbritannia. Først reiser du til Storbritannia, og så derfra til USA.» Jeg trengte USD 1500 for å kjøpe billett til Storbritannia. Pabitra og jeg snakket om hvordan vi skulle skaffe midler. Hun bestemte seg for å selge vielsesringene våre og et halssmykke til en gullsmed. Det var ikke nok penger, så jeg tok opp et privat lån i tillegg. Så kjøpte jeg billett til Storbritannia, hvor jeg var i 3 uker.

I Storbritannia ga Gud meg penger til reisen til USA. Der bodde jeg en måned hos en god venn og hans familie. De viste meg stor kjærlighet og gjestfrihet, noe som var en stor velsignelse for meg. De var opptatt av å hjelpe meg med å skaffe midler til etablering av Feet Ministries of Nepal. De oppmuntret meg hver eneste dag. Under mitt besøk i USA ga Gud meg en bærbar PC fra en kristen organisasjon. Mens jeg var i USA ble det avtalt at jeg skulle jobbe for FIL (Foundation of Indigenous Language), og for PUMA (Pennsylvania United Medical Association) etter at jeg kom tilbake til Nepal.

Mens jeg arbeidet for PUMA og FIL, startet jeg kirken og barnehjemmet som ble kalt Nepal Children Welfare Association. Organisasjonen ble registrert hos myndighetene. I dag (2010) har vi 20 barn. 8 barn har fullført videregående skole. Noen studerer til apotekere og sykepleiere.

Da oppgavene for PUMA og FIL tok slutt i 2002 var jeg på utkikk etter ny jobb, og jeg lette etter nye partnerkirker å jobbe sammen med. Jeg fikk da en invitasjon til å delta på Promise Keeper sin konferanse i Arizona, USA. På slutten av konferansen var alle internasjonale deltakere invitert til en lunsj hvor jeg fikk anledning til å introdusere meg selv og arbeidet i Nepal, og vi utvekslet kontaktinformasjon med hverandre. Da jeg etter noen uker kom tilbake til Nepal, fikk jeg e-post fra pastor John Medendorp fra New Life Church i Houston, Texas, USA. Vi hadde god kommunikasjon.

Da jeg noen år senere igjen deltok på Promise Keeper sin konferanse, denne gang i Dallas, fikk jeg mulighet til å besøke New Life Church og bo hos Johns familie. Siden da har New Life Church sendt støtte til barnehjemmet og menighetene. Pastor John Medendorp har besøkt Nepal og våre menigheter. Deretter ble navnet på vår kirke New Life Church, og vi ble tilknyttet New Life Christian Reformed Church i Houston som en søsterkirke fra 2008. For tiden ber begge kirkene for hverandre, og oppfordrer og støtter Herrens gjerninger. Pris Herren!

Skrevet av Krishna, ca. 2010.